Det har vært en opplevelse å skrive denne boken, og jeg har bare møtt velvilje. Fins det et bumerke på alle historiene, er det terapeuten. Jeg tror det er en side ved hestehold som bare kommer til å bli forsterket i årene som kommer.
Hesten har bevart sitt nesten mytiske grep på oss opp gjennom historien. For meg har den betydd et godt liv og en rekke sterke møter over det ganske land og utland med mennesker som har lært å sette pris på denne vakre og merkelige vennen. Hesten er alltid til stede, og den svikter aldri et menneske som vil den vel.
Innimellom alle papirene som har fulgt meg underveis i denne boken, fant jeg ett fra Veksthuset på Gausdal sykehus. Det er en anonym rapport, skrevet av en behandlingstrengende kvinne og datert Stallen, Veksthuset 5. november 2002:
 
– Før jeg kommer til stallen om morgenen er jeg veldig lei meg og sliten. Det er mye hjemme som skal gå i orden for at jeg skal komme meg av gårde. Datteren min må jeg vekke, og jeg må ordne meg selv, komme meg av gårde.
Jeg har mye angst for å forlate huset, sjekker at alt er i orden mange ganger. Ofte må jeg tilbake for å sjekke en gang til at vannspringer og kokeplater er av osv. Reisen til stallen går greit. Jeg gleder meg alltid til å komme hit.
Møkker om morgenen, legger ut ny flis, pusser hestene og rir når det er ledig hest.
Det å være hos hestene virker beroligende, og jeg får annet å tenke på. Hestene er levende dyr som får meg til å vise omsorg.
Det er helt forskjellig å omgås hester enn mennesker. Jeg behøver ikke å bli ­godtatt, de godtar meg som jeg er.
Legen min råder meg til å prioritere stallen og la alt annet komme i annen rekke. Han vet at det å være i stallen betyr like mye som en legetime.